Du er her: Forsiden / Lov og rett / Lovverket / Pasientens juridiske sikkerhet

Hvordan er pasienter som mottar alternativ behandling juridisk sikret?

Oppdatert 06.01.2017
  • twitter logo
  • facebook logo
  • printer

Svaret på dette avhenger av utdannelsen til behandleren og behandlingssituasjonen. Hovedregelen er at:

alternative behandlere som ikke er autorisert helsepersonell, og gir behandlingen utenfor helsetjenesten, reguleres i all hovedsak av Lov om alternativ behandling av sykdom mv.

alternative behandlere som også er helsepersonell, og gir behandlingen innenfor det offentlige helsevesenet, reguleres i tillegg til Lov om Alternativ Behandling av helsepersonelloven og pasientrettighetsloven .

Som pasient har man altså andre rettigheter hvis man for eksempel mottar akupunktur av en fysioterapeut, enn dersom man mottar akupunktur av en behandler som ikke er autorisert helsepersonell. Det har også betydning om behandlingen gis i en offentlig institusjon (for eksempel sykehus) eller ikke.

Lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Foto: UiTø

Foto: UiTø

Lov om alternativ behandling av sykdom mv. trådte i kraft 1. januar 2004. Loven erstattet den gamle kvakksalverloven av 1936. Årsakene til at man utarbeidet ny lov var blant annet at bruken og tilbudet av alternativ behandling hadde økt, og at myndighetene ønsket en mer moderne og tidsriktig regulering av feltet.

Formålet med loven
om alternativ behandling er nettopp ”å bidra til sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling". Lovens utgangspunkt er at alle som ønsker det, kan behandle sykdom eller lidelse. Videre kan i utgangspunktet alle kalle seg "alternativ behandler", "akupunktør", "healer", "homeopat", "massør" osv. Som et hovedtrekk kan man si at alternative behandlere uten tilknytning til helsetjenesten har langt færre juridiske forpliktelser å forholde seg til, enn de som har slik tilknytning.

Dette medfører at pasienter i mindre grad er sikret juridisk dersom de behandles av en alternativ behandler uten helsefaglig utdanning, eller hvis behandleren arbeider utenfor helsetjenesten. Loven gir likevel alternativbehandlere klare begrensinger når det gjelder:

  • behandling av alvorlige eller smittsomme sykdommer 
  • hva slags inngrep behandlere kan utføre
  • taushetsplikt
  • tittelbruk
  • markedsføring og informasjon

I likhet med kvaksalverloven, har Lov om Alternativ Behandling egne straffebestemmelser dersom behandlerens aktivitet går utover det loven åpner for. Det fins imidlertid ikke noe eget organ for klager på alternativ behandling utført av ikke-helsepersonell utenfor helsetjenesten. Dersom behandleren er medlem av en organisasjon for utøvere av behandlingsformen, kan man henvende seg til denne for mer informasjon om muligheten for å klage der.

I tillegg inneholder loven et regelverk rundt en egen registerordning for alternative behandlere, som beskrives under kapittelet Registerordningen. Registret gir ingen sikkerhet for tryggheten, kvaliteten eller effektiviteten på de ulike behandlinger/ utøvere, men er ment å bidra til å sikre pasienten med hensyn til de mer forretningsmessige forhold.

Mer om formålet med loven, behovet for en ny lov istedetfor kvaksalverloven, eller om Registerordningen, kan du lese i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) i følgende kapitler:
12.5 Spørsmål om opphevelse av kvaksalverloven - behov for nytt regelverk,
12.7 Lovens formålsbestemmelse,
12.9 Lovfesting av frivillig registerordning

Helsepersonelloven og pasientrettighetsloven

Dersom helsepersonell gir alternativ behandling til en pasient, stiller helsepersonelloven en del krav til behandleren. Loven krever blant annet at behandleren må ha tilstrekkelig kompetanse til bruk av behandlingsmetode, og metoden må i seg selv være forsvarlig. Helsepersonell må holde seg til anerkjente og utprøvde metoder (§4). Loven stiller videre en rekke andre krav til helsepersonells yrkesutøvelse. De har i utgangspunktet:

  • opplysningsplikt
  • meldeplikt
  • dokumentasjonsplikt, og vilkår for autorisasjon
  • krav til organisering av virksomheten
  • krav til autorisasjon, og
  • taushetsplikt

Pasientrettighetsloven angir den enkelte pasients rettigheter overfor helsepersonell og helsetjeneste. I dette tilfelle forutsetter det at alternativbehandleren er autorisert helsepersonell, at det foreligger et behandlerforhold hvor det ytes helsehjelp, samt at skaden er oppstått innenfor det offentlige helsevesenet.  I visse tilfeller kan det da være mulighet for erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning.

Imidlertid er det viktig å huske på at det er et mindretall av alternativbehandlerne i Norge som er helsepersonell, og at deres ulike titler og eventuelle registrering i Brønnøysund ikke medfører ansvar likt helsepersonell. Dersom du har klager i forbindelse med alternativ behandling gitt av helsepersonell, kan klagen rettes til helsetilsynet eller pasientombudet. For mer informasjon om dette anbefaler vi deg helsetilsynets hjemmesider.

Oppdatert 06.01.2017